Tilbake på skinner - fra Alicante til Perpignan, Frankrike

Etter 11 dager i ro føles det helt ok å være på skinner igjen.  Det er lørdag og lite trafikk så det går enklere enn fryktet å finne igjen parkeringshuset hvor leiebilen skal leveres.

Jernbanestasjonen i Alicante er oversiktlig og grei og det er lett å finne noen å spørre om det er noe man lurer på.  Vi er tidlig ute, finner oss noe å drikke og slapper av mens vi ser på folk.  Egentlig ganske deilig å sitte sånn.  Etterhvert ser vi at det er lang kø ved inngangen til spor 1 - 6 og det ser ut til at de scanner baggasjen også. Det har vi aldri sett før på toget, så vi lurer på hva dette er.  Mannen i informasjonsdisken kan fortelle at det ikke gjelder oss, vi skal reise fra spor 8 - 13.  Det gjelder kun passasjerer med tog i retning Madrid.

Endelig er vi klare til å gå ombord.  Togvognene kobles sammen, billetter sjekkes og vi er klare for del to av togturen vår!

Vi skal nordover langs kysten igjen, forbi Barcelona og såvidt kryss grensa til Frankrike.  Det blir en lang togdag - hele 8 1/2 timer før vi skal være framme i Perpignan.   Det er en fantastisk fin tur langs og nesten oppi Middelhavet på den ene siden og fjellkjeder så langt vi kan se på den andre.  Av og til går toget et stykke inne i landet og her er det interessant bebyggelse, vindruemarker og solsikkeåkrer. Men det så  vi også på vei nedover og i dag er vi trøtte etter en natt med sommerfugler i magen og lite søvn på noen av oss. De to som skulle fly hjemover måtte forlate huset litt over fire på natta og vi var vel alle litt redde for at de skulle forsove seg.  Så vel ombord i toget ble det mest til at jeg sov, 12 åringen spilte på 3DS'n og han far hørte på lydbok.

Det ble en bedagelig togtur med avslapning og noen besøk i kioskvogna.  Spanske hurtigtog er komfortable å kjøre, gode seter, god temperatur og ikke overfylte.  Man måtte ha plassreservasjon for å komme ombord, i alle fall på papiret...  og dermed unngår man dette med at folk står som sild i tønne i midtgangene. Heldigvis visste vi ikke da at om noen få dager skulle samme togtypen komme utfor en forferdelig ulykke på den andre siden av landet, og jeg må innrømme at det fremdeles stikker litt i hjertet når jeg ser togbildene våre og grusomme bilder av et lignende tog dukker opp i hodet.  Men sånn kan man jo aldri forsikre seg mot.