Morgentur til Peterskirken

Det var fremdeles mørkt da vi var klare til dagens første økt - Peterskirken.  Det var hardt å velte seg ut av senga klokka ti over seks for så å være ute av huset i god tid før klokka syv og det er oktober, så det var litt småkaldt da vi gikk.  Men det er så verdt det.  Minst like verdt det som i går. For det første er det en utrolig stemning i gatene, for det andre er det stille og det er utrolig vakkert etterhvert som sola kommer opp.  Det er et helt eget lys om morgenen, og ikke minst: Menneskemengden ved St.Peterskirken kan ikke sammenlignes.

I dag

I går

Klokka halv åtte i dag morges var det flere enn oss som var tidlig ute, men det det var ikke mange rundt der, og det tok kanskje 5 minutter i køen for å komme gjennom sikkerhetssjekken og inn i kirka. Himmelen og lyset var dessuten nesten magisk.

På vei til Peterskirken i går.

I går krydde det av mennesker her, både rundt kirken og på veien opp, og de regnet med at det kom til å ta minst to timer i kø for å komme inn. Kø er kjedelig nok, men stemningen blir også helt annerledes når det er så mye mennesker rundt.

På vei til Peterskirken i dag

Ferie i Roma er ingen latmannsferie, det skal være sikkert. Men det er fantastisk fint selv om beina verker og vi står opp tidligere enn vi hadde gjort hjemme...

Morgenstund

En av de negative tingene med Roma, mener mange, er alle turistene..., dvs. ikke alle, bare alle andre. I dag morges bestemte noen av oss å gjøre noe med det.  Ikke turistene, de kan vi ikke gjøre så mye med, bortsett fra å ikke reise hit selv - da ville det ha blitt seks færre... Eller vi bestemte oss i går kveld for at i dag skulle vi opp tidlig og være ute før klokka slo syv.  Og sånn ble det. Vi vil selvfølgelig ikke anbefale andre det sammen, for dette skal forbli vår lille hemmelighet: Klokka syv om morgenen er Romas gater så og si tomme. De eneste som var ute var var renovasjonsarbeidere som tømte søppel, og noen biler selvfølgelig. De ble nesten litt skumlere enn vanlig, for det var lett å glemme at vi fremdeles befant oss i en travel storby som nærmet seg tid for å våkne opp.

Spansketrappene delte vi med en annen som muligens hadde hatt samme tanke som oss, pluss en som var på vei til jobb. Det var nydelig!

Trevifontenen delte vi med tre andre, ikke noen hundre sånn som dagen før.  Og det var tid og plass både til å ta bilder og nyte synes av denne fantastiske fontenen som ligger der tre veier møtes (derav navnet) og får vann fra den 2000 år gamle Aqua Verdine akvedukten.  Det er en turistmagnet, men det er det en grunn til, og det fikk vi virkelig tid å se så tidlig på morgene.

Skyggene ligger fremdels tungt over byen og skaper en litt magisk stemning. Sakte, men sikkert blir det mer liv også, men mest av folk som er på og skal på jobb. De forstyrrende turistene glimrer ennå med sitt fravær, i alle fall kun med få unntak. Bilene formere seg fort, så vi hjelper hverandre til å huske på dem. Trafikken i Roma er helt ekstrem.

Vi begynner å bevege oss hjemover igjen og ender på toppen av Spansketrappene. Fremdeles er vi alene der oppe, selv om vi begynner å se litt mer folk.  Klokka er halv ni, vi har vært ute i en og en halv time og er på vei hjem for å spise frokost, helt enige om at dette var en nydelig opplevelse som frister til gjentagelse.  Det kan virkelig anbefales (men ikke si det til noen....)

Rusletur i Romas gater

Dag 1 - vi har sovet sånn passelig godt i natt. Leiligheten vår ligger kjempefint til, bare noen minutter fra Spansketrappen. Det er helt topp her, men det er midt i byen og det høres. Regner med at det går seg til etter en natt eller to til. Dagen i dag skulle vi bare bruke til å rusle litt rundt, mer eller mindre på "måfå". Det vil si, vi avtalte å starte med Spansketrappene, og så se hva det ble etter det.

Denne byen er bare så fantastisk, her kryr det av historie, gamle imponerende bygninger, trange gater, masse mennesker, crazy trafikk og en nesten ubeskrivelig atmosfære. På en eller annen måte klarer det å være en viss ro og harmoni oppi alle menneskene og all trafikken. Vi følte et par ganger at det var rett før bilen hadde tatt hælen på en av skoene våre, men vi kom oss helskinnet igjennom.  Det er ikke en gågate selv om det ser ut som en gågate eller en gate hvor det ikke er plass til biler.  Biler er det alltid plass til. Å krysse en gate kan være som tatt ut av en spenningsfilm, men vi tok den litt feige måten og hang oss på noen andre som så ut som at de hadde gått her før.

Se opp for innpåslitne roseselgere, ellers var det ganske avslappende og fint her.  Vi var klarer for morgentrimmen og tok turen opp til toppen og ned igjen.

Vi må nok tilbake til Trevifontenen for å få kastet en mynt i den, baklengs - over venstre skulder, elle var det høyre? Det skal vi nok finne ut av.

Is!! Eller gelato - wow. Det er absolutt en av må-gjøre-tingene her og det er ingen tak på hvor mange ganger heller.  I dag ble det bare en, foreløbig...

Pantheon - dette mektige byggverket som er bygget på en sånn måte at ingen, selv ikke dagens arkitekter skjønner hvordan det klarer å holde seg oppe.  Og holde seg oppe har det gjort - i 1800 hundre år.  1800 hundre år! Vi var ikke inne, det må vi gjøre en tidlig morgen hvor det ikke er 1000 andre som er der. Men wow.

Midt på dagen begynte det å regne, og vi slang oss inn på en uterestaurant med tak over nesten uten å sjekke hva de hadde på menyen. Maten var helt ok den, selv om Carbonaraen ikke var i nærheten av å være så god som min...  (men det skal nok mye til....)  Rett rundt hjørne lå Piazza Navona.

Så etter noen timer, var vi tilbake i gata vår igjen.  Og den i seg selv er ganske spennende og har en flott atmosphere som vi skal utforske mer seinere.

På vei til Roma.

Spansketrappene 1998

Tenk at nå er dagen her som vi har lengtet etter..... også videre....  Det var lenge siden vi begynte å planlegge dette her, faktisk kan vi vel gå helt bak til 1998 da vi var i Roma på Interrail. Om vi fikk barn noen gang, skulle vi ta dem med til Roma, denne byen som er så full av historien som vi lærte om på skolen.  Og som de fremdeles lærer om.  Senest nå før høstferien har KRLE-timene i klassen jeg jobber i handlet om tidlig kristendom, og dermed Roma.  Jeg fikk ikke akkurat mindre lyst til å reiser dit av det.

Så nå sitter vi her altså og venter på at flyet skal gå, to familier, to tenåringer, fulle av forventninger. En kort flytur til Oslo, deretter en hel dags, nesten, venting før flyet går videre. Men flyplasser er ikke den verst plassen å vente.  Spesielt ikke på vei til ferie.  Man blir vel langt mer utålmodig på vei hjem. Det er et eget liv på flyplasser, egentlig ganske avslappet, selv i travelheten.  Og så kan man jo sitter der og fundere på hva de forskjellige menneskene skal gjøre og hvor de skal dra.

Vi skal til Roma og vi er klare!

Ut å kjøre tog!

Egentlig burde vel denne bloggen handlet mye mer om å kjøre tog, for det var jo en viktig del av ferien vår. Vi kjørte korte tog, lange tog, raske tog, super-raske tog og tog som ikke gikk så fort i det hele tatt.  Vi kjørte dagtog, morgentog, ettermiddagstog og nattog. Det siste bare en gang, for det måtte vi bare innrømme at ikke var noe for oss.  Vi kjørt kort med tog, sånn passelig langt med tog, langt med tog og altfor langt med tog.  Vi kjørte nye tog og gamle tog, luftige tog og altfor varme tog, rett og slett et godt utvalg med tog.

Men det vi ikke hadde kjørt, det var to-etasjers tog!  Det hadde sett fristende ut siden første gang vi så det på vei sørover omtrent tre uker tidligere.  Derfor var gleden stor da vi stod på stasjonen i Regensburg og så at ENDELIG kjørte det et to-etasjers tog opp foran oss!  Vi hadde jo etterhvert ervervet oss god erfaring i å komme oss raskt ombord og finne oss plass, så vi tok ut klar kurs opp og slang oss ned på en plass med fire seter!

Vi er enkle sjeler og lette å glede, så det var helt topp å sitte der oppe og nyte utsikten selv om den kanskje ikke var verdens mest spennende. Oversikten var god, toget var luftig, og vi hadde endelig fått kjøre et toetasjers tog også!